"Til veis ende..." dikt av Mahmoud Darwesh

 "Til veis ende..."


- Er du sliten av å gå,
gutten min? Er du sliten?
- Ja, far.
Hele natten din på stien,
og hjertet rant ned på din natts mark.
- Du er fremdeles lett som en katt,
så sett deg på skuldrene mine.
Om litt skal vi gjennom
terpentintreskogen og forbi den siste eviggrønne eika.
Dette er Nord-Galilea,
og Libanon ligger bak oss.
Hele himmelen er vår fra Damaskus
til Akkas vakre bymur.
- Og så da?
- Så vender vi hjem.
Kan du veien, gutten min?
- Ja, far:
Østover ved Johannesbrødtreet på hovedveien,
en smal sti gjennom hekken av fikenkaktus,
så svinger den mot brønnen og blir
bredere og bredere til vi skuer utover onkel Jamils vinranker,
han som selger tobbakk og søtsaker,
så forsvinner den over treskeplassen før
den retter seg ut og slår seg ned i huset
som en papegøye.
- Kjenner du huset, gutten min?
- Like godt som jeg kan veien:
En sjasmin omslutter jerngrinden,
lyse fotspor på steintrappen,
solsikker som speider etter noe på baksiden
og vennlige bier forbereder bestefars frokost
på et bambusbrett.
På gårdsplassen er det en brønn, en sørgepil og en hest,
og bak gjerdet en morgendag som blar gjennom papirene våre...

- Far, er du sliten?
Jeg ser det renner svette fra øynene dine.
- Jeg er så sliten, gutten min...kan du bære meg?
- Slik du bar meg, far,
skal jeg bære denne lengselen
til
dens opphav og til mitt,
og jeg skal følge denne veien til
dens ende...og til min!