Direkte samtaler for fred? Finn fem feil
Av Line Khateeb, leder i Palestinakomiteen i Norge
Kronikk i Dagsavisen 19.08.2010

Det er igjen snakk om fredsforhandlinger i Midtøsten. Men skal Israel få sette premissene? Etter de siste ukers press på Mahmoud Abbas kan det synes som at palestinerne ikke vil forhandle. Den palestinske presidenten etterlyser nemlig noen retningslinjer for hva forhandlingene skal gå ut på og hvordan de skal ta form.

Det burde ikke være nødvendig å påpeke at styrkeforholdet mellom okkupasjonsmakten Israel og Palestinerne spriker. Palestinerne lever med okkupasjon av indre og ytre landegrenser, murer og blokade, samt et splittet lederskap. Det er ikke en fungerende, suveren stat som bes om å gå i forhandlinger, men et folk som har et sterkt behov for stabilitet og håp om en bedre fremtid. Behovet for stabilitet og fremtidsutsikter gjelder også Israel, men utgangspunktet kan ikke sammenlignes. En løsning er kanskje mest presserende for palestinerne, men skal de da godta å gå i forhandlinger på hvilke som helst grunnlag? Jeg vil fremsette fem feil om troen på fred gjennom dirkete samtaler, uten legitime krav til innholdet i en slik prosess.

Bilaterale samtaler, på Israels premisser?

Israelerne fremsetter et tilsynelatende enkelt krav. De ønsker kun bilaterale samtaler, uten innblanding og tidsrammer fra internasjonalt hold. De sier at de er åpne for forhandlinger, men at deres sikkerhetshensyn må komme først. Annapolis konferansen i november 2008 var siste gangen palestinerne og israelere var samlet til offisielle samtaler. Daværende president i Israel, Ehud Olmert uttalte da: ”Det er mange grunner til at jeg ikke skulle vært her på denne konferansen, blant dem PA (det Palestinske selvstyret) sitt manglende juridiske system som ikke fyller kriteriene til en demokratisk regjering”. Hvis okkupanten får definere hvordan den okkuperte part skal oppføre seg, hva de skal si og mene før forhandlingene kan starte har vi et dårlig utgangspunkt. Om noen forventer at et okkupert folk skal kunne bygge fungerende, demokratiske institusjoner uten å være frie så har de misforstått hva okkupasjon er. Bilaterale samtaler betyr i dag samtaler på den sterkeste part sine vilkår.


Fred betyr ikke fortsatt okkupasjon

Oslo-avtalen har satt ett tilsynelatende uutslettelig preg på det som offisielt går under de palestinske områdene. Byer som Ramallah og Jeriko, er A-områder og under palestinske myndigheters såkalte ”selvstyre”. Her kan vi snakke om en viss grad av normalitet og økonomisk utvikling. I motsetning er 60 % av Vestbredden regnet som C-områder, som er under full israelsk kontroll. Her er verken økonomisk utvikling eller tegn til forbedring, snarere det motsatte. Mange palestinere mener at Oslo-avtalen la grunnlaget for at Vestbredden i dag ser ut som den gjør. Oppdelt i enklaver, med antall bosettere fordoblet siden 1994 og muren som annekterer jordbruksland og vann. En rundreise viser tydelig kontrastene og okkupasjonen sin infrastruktur. Et palestinsk selvstyre med begrensede selvstyremyndigheter, har lite tiltro i befolkningen med mindre de stiller krav om at forhandlinger faktisk skal handle om å avvikle okkupasjonen.


Samtaler uten Hamas?

Splittelsen i det palestinske lederskapet er et stort problem og noe palestinere flest gremmes over. Vi ser at palestinske ledere fengsler og henretter meningsmotstandere, både i Fatah og Hamas. Splittelsen har fått drahjelp fra ulike hold, men palestinerne må løse dette problemet. En del av det palestinske lederskapet kan ikke gå i forhandlinger om landets fremtid uten å ha med den andre. Verken Israel eller PA kan forhandle om fred uten å også forhandle med Hamas.


Internasjonal lov som grunnlag for fred.

Uten en garanti om at det er internasjonal lov , og ikke israelsk lov, som er gjeldende er det nærmest håpløst for palestinerne å inngå i nye samtaler. Israel har vist lite, eller ingen respekt for internasjonal lovgivning eller tidligere inngåtte avtaler. Abbas har insistert på stopp i utbygging av bosettingene og klare rammer for fremtidige grenser. EU, USA og Norge fører et enormt press på palestinske myndigheter om å starte direkte forhandlinger. De viser ikke samme vilje til å presse Israel til å følge internasjonal lov.


Er dialog en strategi for fortsatt okkupasjon?

Israelerne sine krav til forhandlinger gjør enhver løsning nærmest umulig for palestinerne å akseptere. Uten en tidsramme for når en eventuell avtale skal nås får vi kun en fortsettelse av status quo. Israel bygger kontinuerlig nye kolonier og annekterer mer land. Hvem som tjener på en evig dialog uten tidsrammer er tydelig. Spørsmålet er ikke hvor lenge palestinerne kan leve under okkupasjon, men hvor lenge Israel ser det formålstjenelig å opprettholde den. De forrige samtalene om fred endte med Israels angrep på Gazastripen i desember 2008. Palestinernes basale krav om premisser for en meningsfull prosess bør respekteres og anerkjennes for et bedre utkomme i neste runde.


Det er ingen vei utenom forhandlinger for å komme frem til en løsning. Men det nytter ikke med dialog uten substans. Så lenge Israel okkuperer og bryter internasjonal lov må presset legges på den sterke parten for å få endring. Klare krav om at bygging av de illegale bosettingene på Vestbredden må stoppe, om fremtidige grenser og en palestinsk stat med Øst-Jerusalem som hovedstad er i tråd med FN sine resolusjoner og Genève konvensjonen. Å be om en tidsramme for når forhandlingene skal være ferdig er heller ikke et urimelig krav. Abbas kan ikke gå inn i forhandlinger med kniven på strupen. Palestinernes avdøde leder Yasir Arafat ledet veien fra væpnet kamp til forhandlinger og møtte mye motstand på veien. Til slutt ble han satt i husarrest og presidentens hovedkvarter i Ramallah ble most av bulldosere mens det meste av Vestbredden var under portforbud og beleiring. Bildet av Arafat i israelsk fangenskap er fortsatt sterkt i den palestinske hukommelsen. Nye forhandlinger uten klare retningslinjer synes derfor ikke å være en trygg eller farbar vei.

Artikkelen er også publisert i Dagsavisen